Verden følger Norges ettårsmarkering

Helt siden den tragiske fredagen i fjor har internasjonale medier fulgt terrorangrepene og situasjonen i Norge tett. På ettårsmarkeringen for angrepene er en rekke av dem på plass i den norske hovedstaden.

Den arabiske TV- kanalen Al Jazeera har vært på samling med AUF Akershus tidligere denne uken, og har også vært på Utøya. Derfra forteller de at AUFerne gjerne ønsker å ha sommerleir på øya igjen.
- Ett år etter tragedien virker Norge mer samlet om og tryggere på sine verdier, forteller kanalen.
I en seks minutter lang og gripende dokumentar har den britiske avisen The Guardian møtt familien til Bano Rashid (18), som ble drept på Utøya. Familien kom til Norge fra Irak på leting etter trygghet, og forteller om det tøffe året etter at de mistet en søster og en datter.

Stor støtte

Spesielt svenske og danske medier vier ettårsmarkeringen stor oppmerksomhet. Blant annet har Aftonbladet en kampanje der svenske lesere oppfordres til å vise sin sympati ved å legge til et norsk symbol til sitt Facebook-bilde.
Blant svenske Twitter-brukere er det stor aktivitet, og mange støtteerklæringer.
Danske Politiken rapporterer fra Oslo sentrum, hvor de både har vært på minnemarkeringene og ute i gatene.
- Det er som om nordmennene ikke vet om i dag er avslutningen eller begynnelsen på noe nytt, forteller deres utsendte til Politikens nettavis.

Siterer Stoltenberg

De tyske avisene der Spiegel og Frankfurter Allgemeine refererer begge Stoltenbergs ord fra kransnedleggelsen i dag tidlig, om at folket har vunnet og gjerningsmannen mislyktes. Det samme gjør the Times of india.
Minnemarkeringene i Norge er hovedsak på nettavisen til britiske BBC news, som er på plass i Oslo. Kanalen overførte direkte fra statsministerens tale ved kransnedleggelsen i dag tidlig.
Amerikanske CNN siterer den samme talen, og legger vekt på Stoltenbergs oppfordring om å ære de døde ved å glede oss over live

Hentet fra: aftenposten.no
Svein Solum

Venter rekordfremmøte til Minnekonserten

 
NRK tror det kommer rekordmange mennesker til Rådhusplassen søndag. Politiet sier sikkerheten er en utfordring, men at man regner med verdige former.

Den nasjonale minnekonserten for 22. juli søndag, kan bli det største arrangementet i Oslo noensinne. NRK skal tidligere ha oppgitt at man regner med  100 000 mennesker kommer til Rådhusplassen. Kommunikasjonsdirektør Tommy Olsson sier til Aftenposten at NRK egentlig aldri har sagt noe tall.

- Vi tar høyde for at det kommer fryktelig mye folk. Svært mange har ringt oss og mange tar kontakt via Facebook. Det ser ut til at mange planlegger å komme til Oslo denne helgen.

Samlet 200 000

Rosetoget, som ble arrangert bare tre dager etter terroren i Oslo og på Utøya i fjor, samlet et sted mellom 150 000 og 200 000 mennesker. Da var det ikke mulig å bevege seg i gatene rundt Rådhusplassen og Karl Johan, og toget ble dermed til en stående demonstrasjon. NRK mener opplegget tåler at så mange mennesker møter frem på Rådhusplassen.

- Vi har laget et opplegg rundt å ivareta folks sikkerhet. Det er politiets ansvar og vi har et godt samarbeid. Infrastruktren er gjort så god som mulig.
NRKs kommunikasjonsrektør er ikke redd for store menneskemengder på Rådhusplassen søndag.

Ønsker mange folk

- Vi ønsker at mange skal komme. Det er Regjeringens hensikt. Det er deres arrangement. Det er derfor vi har valgt den største plassen i Oslo. Jeg tror den største utfordringen den dagen blir å komme seg til byen. Mitt råd er å bruke dagen i byen og komme til Rådhusplassen når det nærmer seg.
- Kan det være farlig at det kommer så mange mennesker?
- Vi har laget et opplegg som tåler stort trøkk. Vi planlegger for alle eventualiteter. Men det er klart at hvis du er engstelig for store menneskemasser, vil det ikke være behagelig. En viktig oppfordring er å sørge for å spise og drikke rikelig. Det blir anledning til å kjøpe mat og drikke på Rådhusplassen og det blir satt opp toaletter.

Holder gater åpne

Politiet sier Minnekonserten blir en stor utfordring hvis det kommer 200 000 mennesker. Seksjonssjef Torstein Stephansen ved fellesoperativ seksjon i Oslo politidistrikt satser på at det blir en verdig markering. Blant annet prøver politiet å holde en del gater åpne, så det skal bli lett å komme seg bort fra plassen for de som måtte ønske det.
- Det blir en stor utfordring ikke bare for politiet men også for publikum. Vi regner med at det går bra. Ut fra at det skal være en markering for 22. juli satser vi på at det skjer i verdige former.
- Garanterer dere for publikums sikkerhet?
- Vi kan aldri garangere. Vi forsøker å ha et opplegg som sikrer at arrangørene kan gjennomføre på en verdig måte og at publikum kan være trygge.
- Anbefaler dere folk å komme med barnevogn?
- Folk må gjerne ha med barn. Vi ber om at de er bevisst med hensyn til hvor de plasserer seg. Det kan være lurt å holde seg på god avstand fra scenen der trengselen er størst.

Hentet fra: aftenposten.no
Svein Solum

Gjemte garasjen under huset

Det finnes mange flotte eksempler på boliger som utnytter naturen rundt, og nærmest gjør den til en del av interiøret. Mange norske hytter er tegnet og planlagt nettopp for å få utsyn til den rå og vakre naturen utenfor vinduene.

Noen bygges for å mest mulig gå i ett med mijløet, og minst mulig stikke seg ut fra naturen rundt, mens andre igjen har satset på store vinduer og glassflater som lar så mye av utsiden som mulig få være del av interiøret.

Det var ifølge design og arkitekturnettstedet Homedesign naturen som stod i fokus også da dette unike huset i Litauen ble bygget.

Skulle være som Noahs ark

Det var et ungt par med ett barn som kom til arkitektene Architectural Bureau G.Natkevicius & Partners med et ønske om et unikt hjem i rurale Litauen. Drømmen var et hus hvor både deres interesse for design og arkitektur kom til sin rett, samt et ønske om å leve i nærhet med naturen.

- Familien så for seg et hjem som skulle være litt som Noahs ark, forklarer arkitekt Natkevicius til nettstedet Arch Daily.

- Med dette mente de at her skulle familien, men sine møbler, ting og mange dyr, samles og leve.

Det ultra-moderne huset, som stod ferdig i 2006, ligger nokså øde til like utenfor landsbyen Utriai i den nordlige delen av landet.

Arkitekten forklarer at klienten er en kjent entrepenør i agrikulturbransjen i landet, og at familien selv nå driver med oppdrett av høns og gris. Nærhet til natur var et brennende ønske når de skulle flytte ut av byen, og husets form ble et resultat av dette ønsket om å leve med naturen så nært innpå seg som mulig.

- Huset skulle ligge på en bakketopp i mot toppen av Minija-dalen, forklarer Natkevicius.

- Ved å bygge huset inn i en svak skråning, fikk man muligheten til å utnytte nærmiljøet på best mulig måte. Her hadde man utsikt i alle retninger, og for oss ble det et poeng i det å få til et hjem hvor dette ble del av huset og livet til familien.

Nærhet til natur

Det var ikke bare utsikten og tomten huset skulle ligge på som skulle gjenspeile familiens forhold til natur og miljø.

- Litauen er et land hvor man som folk er historisk knyttet til naturen, forklarer arkitekten.

- Vi ville derfor også at dette skulle gjenspeiles i selve konstruksjonen av huset, noe vi mener å ha oppnådd med fasaden kledt i mørkt tre.

Bare det man trenger

Når det kom til innredningen av boligen var familens ønske klart: De ville ha en rå og stram stil, og møbler og dekor som ikke skulle konkurrere med naturen utenfor, som var synlig fra nesten alle hjørner av boligen gjennom de store vinduene.

- Kona i huset er svært interessert i kunst og design, og da spesielt møbeldesign, forklarer arkitekten.

- Ønske var møbler som skulle ha de funksjoner som behøvdes, men at man ellers så mye som mulig skulle unngå unødvendig pynt og dekor.

Betong ble valgt som et av hovedmaterialene til bruk i interiøret, noe som også tilfører innsiden av huset en naken og stram stil.

- Fokus skulle hele tiden være mot vinduene og naturen utenfor, forklarer Natkevicius.

- Ved å unngå fokuspunkter i form av mye farger og teksurer inne i boligen, påser man at det faktisk blir slik familien ønsket.

Noe av det hotteste i interiørverdenen

I tråd med at industristilen gjorde sitt inntog i norske hjem, har også bruken av betong i interiørsammenheng økt. Noen vil ha gulv i betong, andre satser på vegger, mens for andre igjen holder det med spisebord - eller til og med som benkeplate på kjøkkenet.

De lærde strides om hvorvidt betong egner seg i bruk som benkeplate. Interiørkonsulent Tone Strand hos Interiørtema sier at betongen er såpass sårbar som plate på kjøkkenet at den kanskje aller helst burde unngås.

- En benkeplate i betong vil alltid være utsatt for fukt og mat. Man må regne med at platen får merker etter dette, forklarer Strand.

- Betong er spesielt sårbart for søl og det kan oppstå en ru overflate. Dessuten kan betong sprekke, noe som kan være vanskelig å reparere.

Betong riper lett og kan være vanskelig å reparere om man får hakk eller skader på platene. Det er viktig å ta hensyn til følgende om du likevel insisterer på å innrede med betong:

1. Betong er et porøst materiale og må både slipes og impregneres for å gjøres tettere slik av væske og matsøl ikke skal trekke inn.

2. Epoksy tetter igjen betongens porer og gjør den mer motstandsdyktig mot søl.

Juks deg til betong-look

Om du elsker den litt røffe og uferdige looken er det få ting som er like effektivt som betong i det å oppnå dette. Betong kan fås i nesten hvilken som helst farge og form, med mange forskjellige overflatebehandlinger. Les mer på edorf.no, tungeting.no og betonginterør.no.

Har du lyst på en betongvegg hjemme, men synes det er litt drastisk å rive vegger og ringe en murer? På concretewalls.com og betongvegg.no kan du kjøpe tapeter med realistiske trykk av betongvegger. Det gjør det litt enklere - og billigere - å kunne leke med uttrykket hjemme i stua.

Hentet fra: dagbladet.no
Svein Solum

Knausgård: - At han er homoseksuell er Breiviks hemmelighet

I et langt essay publisert i den svenske avisen Dagens Nyheter og tyske Der Spiegel gjør forfatteren Karl Ove Knausgård et forsøk på å forstå Anders Behring Breivik. - Undertrykt homoseksualitet, depresjon og en vanskelig barndom må være en del av historien, skriver han.

I kveld står Karl Ove Knausgård på scenen under Minnekonserten på Rådhusplassen for å lese en av sine nye tekster.
I Dagens Nyheter og Der Spiegel gjør han et forsøk på å forklare Anders Behring Breiviks handlinger. Forfatteren har, som mange andre, hatt et ønske om å forstå hvordan denne mannen har blitt i stand til å drepe 77 mennesker.
- Hvorfor han gjorde det, hva som fikk ham til å ta den beslutningen, vet vi ingenting om, annet enn at han var helt alene om det. Selv sier han at det var av ideologiske grunner. Han tror fullt og helt at han har gjort det rette, at  han har drept syttisyv mennesker for en god sak. Breivik er åpenbart en fanatiker, men heller ikke det forklarer noe, for hva drev fanatismen, og hva drev den så langt, spør Knausgård.
Forfatteren har flere ganger skrevet om Brevik både for den svenske avisen og for New York Times.
Han mener Brevik har vært deprimert, at hans homoseksuelle legning kan ha vært undertrykt og at han aldri har lært å håndtere følelser i sin egen barndom.

Skjør identitet

Knausgård lurer også på hvorfor rettssaken brukte så liten tid på det som virkelig kan ha formet Breiviks karakter.
- De to kanskje viktigste og mest avgjørende aspektene av det som former en karakter, seksualiteten og forholdet til foreldrene, var merkelig fraværende, mener han.
- Selv sier Breivik at han hadde en fullstendig normal og lykkelig barndom og oppvekst. Det bildet har det vært svært viktig for ham å understreke og opprettholde gjennom rettssaken. Han hadde en lykkelig barndom, han var aldri deprimert, han sminket seg ikke. Det finnes gode grunner til å tro det motsatte, han hadde en vanskelig barndom, han hadde en dyp depresjon, han sminket seg.
Knausgård mener Breiviks barndom har skapt en skjør identitet uten noe egentlig fundament. Han beskriver Breiviks ekstreme opplevelse av egen krenkelse, noe som stadig kom til syne under rettssaken.
- Bare et menneske uten et stabilt og sikkert jeg, med en ekstremt lav selvfølelse, reagerer på den måten, skriver Knausgård.

Sammenligner med Hitler

Linjen derfra til Adolf Hitler er ikke spesielt lang, både når det gjelder relasjoner, opplevelsen av å bli krenket og når det gjelder storhetstanker, mener forfatteren. Han har skrevet om Hitlers manifest Mein Kampf,  og kjenner igjen flere trekk.
- Hitler var monoman inntil det plagsomme for sine omgivelser, han tok aldri feil, men hadde svaret på alt. Han hadde intimitetsangst, kvinneangst, levde helt uten nærhet til andre og han utviklet en ekstrem fanatisme.
- De storhetsfantasier han hadde som ung, ble på et merkelig vis innfridd, han ble rikskansler i Tyskland og førte et helt land ned i avgrunnen. Breivik, som jeg ikke forsøker å sammenligne av andre grunner enn av de karaktertrekk de deler, fanatikerenens, hadde også grandiose fantasier.
Det hører sammen med det lave selvbildet, mener Knausgård og viser til Breviks drøm om først å bli rik, for så å endre mål når planen om rikdom mislykkes, å bli husket for sin kamp og martyrrollen han har skapt for seg selv.

Seksualitetens selvbedrag

Knausgård antyder også at Anders Behring Breiviks mulige homofile legning kan ha vært hans vanskeligste hemmelighet.
- Utfra dokumentasjonen fra politiutredningene, finnes det grunner til å tro at at han har hatt seksuelle relasjoner til menn. At han skulle være homoseksuell er noe han fornekter. Det er hans hemmelighet. Å, det er en liten hemmelighet, men den har vokst i ham og blitt  uhåndterlig, mener Knausgård, som understreker at seksuell legning ikke i seg selv har noen betydning for tolkningen av Breivik, men at det forsterker et mønster om en person som har brukt mye krefter på å fornekte seg selv.
- Jeg tror Breivik har hatt det på den måten. Jeg tror han levde med et indre, for ham utilgjengelig kaos, skriver Knausgård.
- En faktor som fortrengt seksualitet kan være banal, men vi må huske at Breivik går inn for, det han opplever at han forsvarer, er den tradisjonelle familien, femtitallets bilde av mannen og kvinnen, som er de grenser han ikke klarer å opprettholde i sitt jeg.
Knausgård bruker også egne erfaringer i sitt forsøk på å forstå Brevik, blant annet for å forstå hans drøm om å bli beundret og sett. Den kan mange kjenne seg igjen i, uten at de blir drapsmenn for det.
- Slik tror jeg det har vært. Den lille, indre konflikten i Breivik kanaliseres ut i den store ideologien, som da det utagbare, indre kaoset og trykket fra selvbedrageriene ble ulidelig, plutselig representerte en vei ut. Jeg kan faktisk gjøre det, må han ha tenkt.

Hentet fra: aftenposten.no
Svein Solum

Tidenes kulturmønstring i London

Aldri før har et olympisk mesterskap vært omgitt av et større kulturtilbud. Britene har ladet opp i fire år, før satsingen toppes med en egen OL-festival med 12 000 tilbud.
Det er den største kulturfestivalen britene noen gang har stablet på beinene. Fire års olympisk kulturprogram kulminerer i festivalen London 2012 Festival, som pågår både før, under og etter OL.

Over 1000 tilbud

Avspark for festivalen var 21. juni, og i tolv uker til ende er kunstnere alle verdens 204 deltagerland samlet i og utenfor London. Programmet foregår på mer enn 900 arenaer, og teller i overkant av 12 000 begivenheter totalt. 137 verdenspremierer står på programmet, og totalt bidrar 25 000 utøvere og kunstnere.
Den olympiske kulturfestivalen har et budsjett på 55 millioner pund, over en halv milliard norske kroner. Festivalsjef Ruth Mackenzie sier til The Guardian at hun ønsker å høyne kvaliteten, også på fremtidige olympiske leker:
- Hvis vi lykkes, vil vi endre måten fremtidige OL ser på sine kulturfestivaler på.
Arrangørene anslår at minst 10 millioner mennesker vil ha deltatt på ett av gratisarrangementene innen avslutningsfyrverkeriet skyter mot himmelen i september, i tillegg til et ukjent antall millioner solgte billetter hos samarbeidsinstitusjoner.
Blant gratistilbudene er en oppblåsbar utgave av fortidsminnet Stonehenge, signert kunstneren Jeremy Deller, som inviterer barn og voksne til å prøve ut hoppeslottutgaven som flytter rundt til nye steder hver dag.
Her finner du kalenderen til "hoppeslott-Stonehenge", kalt Sacriledge.

Mesteparten er gratis

Arrangementene er fordelt på kunstinstitusjoner og offentlige rom, med Trafalgar Square som sentrum. Brorparten av tilbudene er gratis.
- Det skjer alltid masse i London, men nå er det jo et veldig bredt tilbud. Det er en del forventninger og spenning til hvordan gjennomføringen vil gå, med så mange mennesker, sier sjømannsprest Torbjørn Holt ved Sjømannskirken i London.
- Kommer folk egentlig til London for å oppleve kultur under OL?
- Folk kommer til London av alle mulige grunner, og under OL kommer nok mange for å se sport. Men det er alltid mulig å få med seg noe ekstra, og kanskje har man heller ikke fått billetter til alle sportsbegivenhetene man ville se, sier Holt.
Sjømannskirken tilbyr også utvidet tilbud til nordmenn i London under OL. De har utvidet åpningstidene, viser NRKs sendinger på storskjerm, har utstilling med arbeider av kunstnerne Nico Widerberg, Kjetil Håland og Solrunn Nes under OL og flere konserter, blant annet med Gisle Børge Styve Trio og søsknene David og Julie Coucheron.

Hentet fra: aftenposten.no
Svein Solum

Generasjonen som reiste seg

Jeg husker natten til 23. juli. Vi var noen venner som utvekslet midlertidige mobilnumre. Det var en felles e-post som gikk til en vennegjeng. Noen av dem svarte aldri.

Det er rart å tenke hvor uforutsigbart alt er. Noen av dem møtte jeg for første og siste gang bare noen timer før. De er borte. Jeg savner mange. Noen andre kjente jeg godt, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ringt til dem bare for å høre beskjeden de har spilt inn på mobilsvareren sin, sett på bilder, skrevet ting til dem jeg innerst inne vet at ingen av dem vil lese. Det er vanskelig og det tar tid å tilvenne seg døden. Man begriper det kanskje ikke. Man kan ikke ringe eller ta kontakt. Man kan ikke møtes lenger. Man kan bare se tilbake på det man hadde, og noen ganger er det ikke nok, for det skulle vært mer. Mye mer.
I dag er det ett helt år siden. Det er et helt år siden dagen som satte en slutt på latteren og drømmene til så mange unge mennesker. Dagen som fikk en hel nasjon til å stoppe opp, som rystet hele verden. Han angrep demokratiet vårt. Han tok det kjæreste. 77 uerstattelige mennesker.

Seiret over feigheten

Hvordan gjenvinner en nasjon sin styrke etter noe slikt? Hvordan finner vi mennesker mer krefter i oss selv? Når det gikk så galt som ingen hadde sett for seg, ble vi satt på en prøvelse. Vi har sett hvordan det har gått i andre land. Der har ropet om hevn vært sterkt, som en del av det å gjenvinne styrke. Slik kunne det også gått i Norge. Hadde det skjedd om mannen ikke hadde vært hvit i huden? Det må vi ha styrke til å diskutere. Uansett. Hva gjør vi? Midt under alt kaoset i fjor viste vi en beundringsverdig og ufattelig styrke. Vårt lille land holdt roser i hendene, vi staket ut en ny kurs. Vi sto samlet. Rosetoget fra Rådhusplassen måtte avlyses, vi var for mange. Vi strakk ut en hjelpende hånd til hverandre. Ingen kunne knekke oss. Vi seiret over feigheten sammen.
I tiden etter 22. juli snakket vi ikke om «oss» eller «dem». Det var «vi». Det var Norge. Vi så, opplevde og var en del av et sterkt samhold. Troende av alle troer og ikke-troende av alle nyanser var samlet. Vi var stolte av mangfoldet i samfunnet vårt. Vi har stått oppreist og holdt hender. Det som skjedde har vist at det er mer som forener oss enn skiller oss. Nå har det gått et år, og det kan skje og skjer mye i løpet av den tiden. Jeg vil ikke at vi skal se tilbake på samholdet og snakke om det i preteritum. Jeg vil at vi skal snakke om det i presens. At det vi så i dagene etter 22. juli, skal være noe vi alle kan enes om, noe vi alle kan bygge videre på. Det kommer ikke av seg selv, og det forblir ikke av seg selv. Det hviler et ansvar på oss alle.

Rom for diskusjoner

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt meg selv: Hva slags menneske er Anders Behring Breivik? Hvor ensom var han? Hvor gikk det galt? Hvorfor kunne han ikke forholde seg til de samme spillereglene alle andre mennesker forholder seg til i et demokrati? Ingenting kan forsvare handlingene. Ensomhet i seg selv er heller aldri grunnen til slike hendelser. Men det er kanskje én av flere faktorer som til sammen skaper et menneske som ikke lenger opptrer menneskelig. Ved hvilke korsveier ble han sviktet? Ved hvilke korsveier sviktet han seg selv? Spørsmålene er flere enn svarene.
Ethvert samfunn har noen spilleregler. Norge har grunnleggende og felles spilleregler. Vi er en del av et samfunn som er tuftet på verdier stort sett alle respekterer. Det er verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, åpenhet og rettsstaten. Vi har alle et våpen vi kan bruke: ytringsfriheten. Det er en av de fineste verdiene vi har, synes jeg. Fordi det er en verdi som ivaretar mindretallet eller minoriteten i et samfunn. Det er en verdi som sørger for at alle får slippe til. I et fritt demokrati som Norge skal det være rom for uenighet og stor takhøyde. Det skal være rom for diskusjoner, for der det ikke diskuteres eller ikke er uenighet, der tenkes det heller ikke.

Hva har vi lært?

Det er allerede sagt, skrevet, debattert mye om det som har skjedd. Vi vil finne løsningen på hvordan vi kan unngå noe slikt. At det ikke skjer igjen. Det er viktig, det er et ansvar vi må ta. For at vi skal kunne rette blikket fremover, må vi kunne se bakover. Det er ikke meningen at vi skal henge igjen i fortiden, men vi skal lære av den. Er det én ting jeg er sikker på, er det at hastekonklusjoner ikke vil gagne noen. Skal vi forta politiske endringer som en konsekvens av 22. juli, må vi holde hodet kaldt og tenke helhetlig. Når folk spør meg hva vi har lært av 22. juli, svarer jeg: Alt vi gjør og ikke gjør blir stående igjen etter oss. Historien er summen av våre handlinger. Et samfunn lærer ikke noe over natten. Det tar tid, og det er endringer man må enes om. Derfor må vi vite hva vi vil.

Vi reiste oss

Jeg vil at min generasjon skal bli husket for vårt politiske engasjement og hva vi fikk til i tiden etter Utøya, hva vi klarte å sette på dagsorden, hva vi kommer til å klare, og forandre. Flere ungdommer har meldt seg inn i politiske partier, vi fikk en økning av frivillige og vi ser at flere unge slipper til i debattene. Ungdom påtar seg ansvar, og utfordrer autoriteter. Jeg vil at vi skal stå beinhardt fast ved de universelle verdiene samfunnet vårt er tuftet på, og forsvare dem hver gang det er behov. Jeg vil at vi skal bli husket for å være den generasjonen som reiste seg da det var nødvendig.
Det har gått ett år. Jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne spole tilbake, forandre på det. Men det kan jeg ikke. Det kan ingen. Men vi kan skape fremtiden. "Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred."
Prableen Kaur (19) ble høsten 2011 valgt inn i bystyret for Arbeiderpartiet, og er Oslos yngste bystyrerepresentant. Hun har lenge vært politisk aktiv som samfunnsdebattant. Hun har vært nestleder i AUF og er fast kommentator på Si ;D.

Hentet fra: aftenposten.no

Svein Solum

- Alle spør når vi tar Utøya tilbake – jeg mener jobben er gjort

AUF-erne Prableen Kaur (19) og Khamshajiny Gunaratnam (24) var på AUFs sommerleir i fjor. Nå var de tilbake for å markere at det er ett år siden terrorangrepet hvor 69 mistet livet på Utøya.
- Av alle milepæler synes jeg dette var den mest lystbetonte, sier Kaur.
I likhet med mange andre AUF-ere synes de dagen ble en lettende, snarere enn negativ og tung, opplevelse.
- Da jeg kom i land kjente jeg på den gode Utøya-følelsen. Jeg fikk lyst til å spise vafler og være på leir igjen. Å møte venner var godt og fint – det var lettende å kjenne på et Utøya som ikke var fælt. Men jeg gikk også på plasser på øya der folk mistet livet – så det er en balanse. Det er en dag med rom for mange følelser, forklarer hun.
AUF-ere fikk i dag tilgang på Utøya. Ved to-tiden begynte det offisielle programmet, hvor AUF-leder Eskil Pedersen, statsminister Jens Stoltenberg og Danmarks statsminister Helle Torning-Schmidt holdt taler.
Programmet startet med at AUF-eren Renate Tornes sang to sanger. Under fjorårets leir åpnet hun leiren med å synge Postgirobygget låt ”Idyll”. Det samme gjorde hun i år. Noen felte en tåre, mens andre tok til å stemme i.

- Dag med rom for alt

Programmet ble avsluttet med allsang – hvor nye og gamle AUF-ere reiste seg opp og sang ”Vi er AUF-ere”. Et lite øyeblikk var det leirstemning på Utøya.
- Det er ingen selvfølge at denne markeringen skulle bli slik – det er det AUF som har fått til, og jeg er stolt av å være en del av det fellesskapet, sier Gunaratnam.
- Det var både verdig og engasjerende.  Det var en dag hvor det var rom for alt – latteren satt løst, mens andre gråt. Det viser takhøyden som finnes i AUF, legger hun til.
AUF-leder Eskil Pedersen sier til Aftenposten at det var akkurat slik han håpet dagen ville bli.
- Jeg er veldig glad for den timen vi fikk i bakken. Det betydde veldig mye for meg. Det var rørende å se applaus, tårer, smil, sang og latter.

- Jobben gjort

Gunaratnam mener 22. juli-markeringen på Utøya viser at øya atter igjen er det AUF ønsker at den skal være:
- Da jeg skulle ta i mot AUF-ere på brygga, forventet jeg at noen skulle være redde og engstelige, men alle var glade – og den stemningen er rett i hjertet av hva Utøya står for. Folk stiller hele tiden spørsmålet om når vi skal ta tilbake Utøya, jeg mener dette viser at jobben allerede er gjort. Nå må vi bygge Utøya videre – noe som vi måtte ha gjort både med og uten 22. juli, sier Gunaratnam.

Forvirrende

AUF-eren Tore Sinding Bekkedal overlevde Utøya ved å gjemme seg på toalettet i kafébygget. Han synes det var mest rørende med markeringen var da AUF-erne sang: ”Ta hverandre i henda og hold” – og AUF-erne gjorde nettopp dette i bakken på Utøya.
- Men det har vært forvirrende å være her. Det har vært godt og hyggelig, men på samme dag skal vi også minnes massakren. Det er med blandede følelser, sier Sinding Bekkedal.

Hentet fra: aftenposten.no
Svein Solum