I et langt essay
publisert i den svenske avisen Dagens Nyheter og tyske Der Spiegel gjør
forfatteren Karl Ove Knausgård et forsøk på å forstå Anders Behring
Breivik. - Undertrykt homoseksualitet, depresjon og en vanskelig barndom
må være en del av historien, skriver han.
I kveld står Karl Ove Knausgård på scenen under Minnekonserten på Rådhusplassen for å lese en av sine nye tekster.
I Dagens Nyheter og Der Spiegel gjør han et forsøk på å forklare Anders Behring Breiviks handlinger. Forfatteren har, som mange andre, hatt et ønske om å forstå hvordan denne mannen har blitt i stand til å drepe 77 mennesker.
- Hvorfor han gjorde det, hva som fikk ham til å ta den beslutningen, vet vi ingenting om, annet enn at han var helt alene om det. Selv sier han at det var av ideologiske grunner. Han tror fullt og helt at han har gjort det rette, at han har drept syttisyv mennesker for en god sak. Breivik er åpenbart en fanatiker, men heller ikke det forklarer noe, for hva drev fanatismen, og hva drev den så langt, spør Knausgård.
Forfatteren har flere ganger skrevet om Brevik både for den svenske avisen og for New York Times.
Han mener Brevik har vært deprimert, at hans homoseksuelle legning kan ha vært undertrykt og at han aldri har lært å håndtere følelser i sin egen barndom.
- De to kanskje viktigste og mest avgjørende aspektene av det som former en karakter, seksualiteten og forholdet til foreldrene, var merkelig fraværende, mener han.
- Selv sier Breivik at han hadde en fullstendig normal og lykkelig barndom og oppvekst. Det bildet har det vært svært viktig for ham å understreke og opprettholde gjennom rettssaken. Han hadde en lykkelig barndom, han var aldri deprimert, han sminket seg ikke. Det finnes gode grunner til å tro det motsatte, han hadde en vanskelig barndom, han hadde en dyp depresjon, han sminket seg.
Knausgård mener Breiviks barndom har skapt en skjør identitet uten noe egentlig fundament. Han beskriver Breiviks ekstreme opplevelse av egen krenkelse, noe som stadig kom til syne under rettssaken.
- Bare et menneske uten et stabilt og sikkert jeg, med en ekstremt lav selvfølelse, reagerer på den måten, skriver Knausgård.
- Hitler var monoman inntil det plagsomme for sine omgivelser, han tok aldri feil, men hadde svaret på alt. Han hadde intimitetsangst, kvinneangst, levde helt uten nærhet til andre og han utviklet en ekstrem fanatisme.
- De storhetsfantasier han hadde som ung, ble på et merkelig vis innfridd, han ble rikskansler i Tyskland og førte et helt land ned i avgrunnen. Breivik, som jeg ikke forsøker å sammenligne av andre grunner enn av de karaktertrekk de deler, fanatikerenens, hadde også grandiose fantasier.
Det hører sammen med det lave selvbildet, mener Knausgård og viser til Breviks drøm om først å bli rik, for så å endre mål når planen om rikdom mislykkes, å bli husket for sin kamp og martyrrollen han har skapt for seg selv.
- Utfra dokumentasjonen fra politiutredningene, finnes det grunner til å tro at at han har hatt seksuelle relasjoner til menn. At han skulle være homoseksuell er noe han fornekter. Det er hans hemmelighet. Å, det er en liten hemmelighet, men den har vokst i ham og blitt uhåndterlig, mener Knausgård, som understreker at seksuell legning ikke i seg selv har noen betydning for tolkningen av Breivik, men at det forsterker et mønster om en person som har brukt mye krefter på å fornekte seg selv.
- Jeg tror Breivik har hatt det på den måten. Jeg tror han levde med et indre, for ham utilgjengelig kaos, skriver Knausgård.
- En faktor som fortrengt seksualitet kan være banal, men vi må huske at Breivik går inn for, det han opplever at han forsvarer, er den tradisjonelle familien, femtitallets bilde av mannen og kvinnen, som er de grenser han ikke klarer å opprettholde i sitt jeg.
Knausgård bruker også egne erfaringer i sitt forsøk på å forstå Brevik, blant annet for å forstå hans drøm om å bli beundret og sett. Den kan mange kjenne seg igjen i, uten at de blir drapsmenn for det.
- Slik tror jeg det har vært. Den lille, indre konflikten i Breivik kanaliseres ut i den store ideologien, som da det utagbare, indre kaoset og trykket fra selvbedrageriene ble ulidelig, plutselig representerte en vei ut. Jeg kan faktisk gjøre det, må han ha tenkt.
I kveld står Karl Ove Knausgård på scenen under Minnekonserten på Rådhusplassen for å lese en av sine nye tekster.
I Dagens Nyheter og Der Spiegel gjør han et forsøk på å forklare Anders Behring Breiviks handlinger. Forfatteren har, som mange andre, hatt et ønske om å forstå hvordan denne mannen har blitt i stand til å drepe 77 mennesker.
- Hvorfor han gjorde det, hva som fikk ham til å ta den beslutningen, vet vi ingenting om, annet enn at han var helt alene om det. Selv sier han at det var av ideologiske grunner. Han tror fullt og helt at han har gjort det rette, at han har drept syttisyv mennesker for en god sak. Breivik er åpenbart en fanatiker, men heller ikke det forklarer noe, for hva drev fanatismen, og hva drev den så langt, spør Knausgård.
Forfatteren har flere ganger skrevet om Brevik både for den svenske avisen og for New York Times.
Han mener Brevik har vært deprimert, at hans homoseksuelle legning kan ha vært undertrykt og at han aldri har lært å håndtere følelser i sin egen barndom.
Skjør identitet
Knausgård lurer også på hvorfor rettssaken brukte så liten tid på det som virkelig kan ha formet Breiviks karakter.- De to kanskje viktigste og mest avgjørende aspektene av det som former en karakter, seksualiteten og forholdet til foreldrene, var merkelig fraværende, mener han.
- Selv sier Breivik at han hadde en fullstendig normal og lykkelig barndom og oppvekst. Det bildet har det vært svært viktig for ham å understreke og opprettholde gjennom rettssaken. Han hadde en lykkelig barndom, han var aldri deprimert, han sminket seg ikke. Det finnes gode grunner til å tro det motsatte, han hadde en vanskelig barndom, han hadde en dyp depresjon, han sminket seg.
Knausgård mener Breiviks barndom har skapt en skjør identitet uten noe egentlig fundament. Han beskriver Breiviks ekstreme opplevelse av egen krenkelse, noe som stadig kom til syne under rettssaken.
- Bare et menneske uten et stabilt og sikkert jeg, med en ekstremt lav selvfølelse, reagerer på den måten, skriver Knausgård.
Sammenligner med Hitler
Linjen derfra til Adolf Hitler er ikke spesielt lang, både når det gjelder relasjoner, opplevelsen av å bli krenket og når det gjelder storhetstanker, mener forfatteren. Han har skrevet om Hitlers manifest Mein Kampf, og kjenner igjen flere trekk.- Hitler var monoman inntil det plagsomme for sine omgivelser, han tok aldri feil, men hadde svaret på alt. Han hadde intimitetsangst, kvinneangst, levde helt uten nærhet til andre og han utviklet en ekstrem fanatisme.
- De storhetsfantasier han hadde som ung, ble på et merkelig vis innfridd, han ble rikskansler i Tyskland og førte et helt land ned i avgrunnen. Breivik, som jeg ikke forsøker å sammenligne av andre grunner enn av de karaktertrekk de deler, fanatikerenens, hadde også grandiose fantasier.
Det hører sammen med det lave selvbildet, mener Knausgård og viser til Breviks drøm om først å bli rik, for så å endre mål når planen om rikdom mislykkes, å bli husket for sin kamp og martyrrollen han har skapt for seg selv.
Seksualitetens selvbedrag
Knausgård antyder også at Anders Behring Breiviks mulige homofile legning kan ha vært hans vanskeligste hemmelighet.- Utfra dokumentasjonen fra politiutredningene, finnes det grunner til å tro at at han har hatt seksuelle relasjoner til menn. At han skulle være homoseksuell er noe han fornekter. Det er hans hemmelighet. Å, det er en liten hemmelighet, men den har vokst i ham og blitt uhåndterlig, mener Knausgård, som understreker at seksuell legning ikke i seg selv har noen betydning for tolkningen av Breivik, men at det forsterker et mønster om en person som har brukt mye krefter på å fornekte seg selv.
- Jeg tror Breivik har hatt det på den måten. Jeg tror han levde med et indre, for ham utilgjengelig kaos, skriver Knausgård.
- En faktor som fortrengt seksualitet kan være banal, men vi må huske at Breivik går inn for, det han opplever at han forsvarer, er den tradisjonelle familien, femtitallets bilde av mannen og kvinnen, som er de grenser han ikke klarer å opprettholde i sitt jeg.
Knausgård bruker også egne erfaringer i sitt forsøk på å forstå Brevik, blant annet for å forstå hans drøm om å bli beundret og sett. Den kan mange kjenne seg igjen i, uten at de blir drapsmenn for det.
- Slik tror jeg det har vært. Den lille, indre konflikten i Breivik kanaliseres ut i den store ideologien, som da det utagbare, indre kaoset og trykket fra selvbedrageriene ble ulidelig, plutselig representerte en vei ut. Jeg kan faktisk gjøre det, må han ha tenkt.
Hentet fra: aftenposten.no
Svein Solum
