Det er rart å tenke hvor uforutsigbart alt er. Noen av dem møtte jeg for første og siste gang bare noen timer før. De er borte. Jeg savner mange. Noen andre kjente jeg godt, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ringt til dem bare for å høre beskjeden de har spilt inn på mobilsvareren sin, sett på bilder, skrevet ting til dem jeg innerst inne vet at ingen av dem vil lese. Det er vanskelig og det tar tid å tilvenne seg døden. Man begriper det kanskje ikke. Man kan ikke ringe eller ta kontakt. Man kan ikke møtes lenger. Man kan bare se tilbake på det man hadde, og noen ganger er det ikke nok, for det skulle vært mer. Mye mer.
I dag er det ett helt år siden. Det er et helt år siden dagen som satte en slutt på latteren og drømmene til så mange unge mennesker. Dagen som fikk en hel nasjon til å stoppe opp, som rystet hele verden. Han angrep demokratiet vårt. Han tok det kjæreste. 77 uerstattelige mennesker.
Seiret over feigheten
Hvordan gjenvinner en nasjon sin styrke etter noe slikt? Hvordan finner vi mennesker mer krefter i oss selv? Når det gikk så galt som ingen hadde sett for seg, ble vi satt på en prøvelse. Vi har sett hvordan det har gått i andre land. Der har ropet om hevn vært sterkt, som en del av det å gjenvinne styrke. Slik kunne det også gått i Norge. Hadde det skjedd om mannen ikke hadde vært hvit i huden? Det må vi ha styrke til å diskutere. Uansett. Hva gjør vi? Midt under alt kaoset i fjor viste vi en beundringsverdig og ufattelig styrke. Vårt lille land holdt roser i hendene, vi staket ut en ny kurs. Vi sto samlet. Rosetoget fra Rådhusplassen måtte avlyses, vi var for mange. Vi strakk ut en hjelpende hånd til hverandre. Ingen kunne knekke oss. Vi seiret over feigheten sammen.I tiden etter 22. juli snakket vi ikke om «oss» eller «dem». Det var «vi». Det var Norge. Vi så, opplevde og var en del av et sterkt samhold. Troende av alle troer og ikke-troende av alle nyanser var samlet. Vi var stolte av mangfoldet i samfunnet vårt. Vi har stått oppreist og holdt hender. Det som skjedde har vist at det er mer som forener oss enn skiller oss. Nå har det gått et år, og det kan skje og skjer mye i løpet av den tiden. Jeg vil ikke at vi skal se tilbake på samholdet og snakke om det i preteritum. Jeg vil at vi skal snakke om det i presens. At det vi så i dagene etter 22. juli, skal være noe vi alle kan enes om, noe vi alle kan bygge videre på. Det kommer ikke av seg selv, og det forblir ikke av seg selv. Det hviler et ansvar på oss alle.
Rom for diskusjoner
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt meg selv: Hva slags menneske er Anders Behring Breivik? Hvor ensom var han? Hvor gikk det galt? Hvorfor kunne han ikke forholde seg til de samme spillereglene alle andre mennesker forholder seg til i et demokrati? Ingenting kan forsvare handlingene. Ensomhet i seg selv er heller aldri grunnen til slike hendelser. Men det er kanskje én av flere faktorer som til sammen skaper et menneske som ikke lenger opptrer menneskelig. Ved hvilke korsveier ble han sviktet? Ved hvilke korsveier sviktet han seg selv? Spørsmålene er flere enn svarene.Ethvert samfunn har noen spilleregler. Norge har grunnleggende og felles spilleregler. Vi er en del av et samfunn som er tuftet på verdier stort sett alle respekterer. Det er verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, åpenhet og rettsstaten. Vi har alle et våpen vi kan bruke: ytringsfriheten. Det er en av de fineste verdiene vi har, synes jeg. Fordi det er en verdi som ivaretar mindretallet eller minoriteten i et samfunn. Det er en verdi som sørger for at alle får slippe til. I et fritt demokrati som Norge skal det være rom for uenighet og stor takhøyde. Det skal være rom for diskusjoner, for der det ikke diskuteres eller ikke er uenighet, der tenkes det heller ikke.
Hva har vi lært?
Det er allerede sagt, skrevet, debattert mye om det som har skjedd. Vi vil finne løsningen på hvordan vi kan unngå noe slikt. At det ikke skjer igjen. Det er viktig, det er et ansvar vi må ta. For at vi skal kunne rette blikket fremover, må vi kunne se bakover. Det er ikke meningen at vi skal henge igjen i fortiden, men vi skal lære av den. Er det én ting jeg er sikker på, er det at hastekonklusjoner ikke vil gagne noen. Skal vi forta politiske endringer som en konsekvens av 22. juli, må vi holde hodet kaldt og tenke helhetlig. Når folk spør meg hva vi har lært av 22. juli, svarer jeg: Alt vi gjør og ikke gjør blir stående igjen etter oss. Historien er summen av våre handlinger. Et samfunn lærer ikke noe over natten. Det tar tid, og det er endringer man må enes om. Derfor må vi vite hva vi vil.Vi reiste oss
Jeg vil at min generasjon skal bli husket for vårt politiske engasjement og hva vi fikk til i tiden etter Utøya, hva vi klarte å sette på dagsorden, hva vi kommer til å klare, og forandre. Flere ungdommer har meldt seg inn i politiske partier, vi fikk en økning av frivillige og vi ser at flere unge slipper til i debattene. Ungdom påtar seg ansvar, og utfordrer autoriteter. Jeg vil at vi skal stå beinhardt fast ved de universelle verdiene samfunnet vårt er tuftet på, og forsvare dem hver gang det er behov. Jeg vil at vi skal bli husket for å være den generasjonen som reiste seg da det var nødvendig.Det har gått ett år. Jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne spole tilbake, forandre på det. Men det kan jeg ikke. Det kan ingen. Men vi kan skape fremtiden. "Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred."
Prableen Kaur (19) ble høsten 2011 valgt inn i bystyret for Arbeiderpartiet, og er Oslos yngste bystyrerepresentant. Hun har lenge vært politisk aktiv som samfunnsdebattant. Hun har vært nestleder i AUF og er fast kommentator på Si ;D.
Hentet fra: aftenposten.no
Svein Solum
